I ettertiden er det innenfor fysiologien Haller har fått mest påvirkingskraft. I 1752 leverte Haller en avhandling om irritabilitet og sensibilitet i Göttingen. Ut i fra over 500 eksperimenter viste Haller ved observasjon at en stimulus utført på en muskel forårsaker en sammentrekning - irritabilitet. Eksperimentene viste videre at sensibilitet er en spesifikk egenskap hos nerver - en stimulus påført en nerve forandrer ikke nerven, men får muskelen knyttet til den til å trekke seg sammen (kontraksjon), noe som innebærer at nerven bærer med seg impulser som forårsaker sanseinntrykk. Haller konkluderte med at irritabilitet bare oppstår i muskler mens sensitivitet er karakteristisk for nerver.
”Hallerisk irritabilitet” var et populært samtaletema i vitenskapelige og filosofiske kretser på 1700-tallet. En stor andel av avhandlingene i medisin og fysiologi som ble levert mot slutten av 1700 og i første halvdel av 1800-tallet, dreier seg om irritabilitet. Også blant filosofer hadde Haller betydning - bl.a. for encyclopedisten Denis Diderot. Innenfor utviklingen av medisin var det spesielt Felice Fontana, Leopoldo Caldani og Luigi Galvani som ble inspirert av Haller og hans eksperimenter. Xavier Bichat tok fysiologien videre i det neste århundret. Haller regnes med dette som den moderne fysiologiens far. Die Alpen Haller skrev hyllingsdiktet Die Alpen (tilegnet de sveitsiske Alper) som ble utgitt i diktsamlingen Versuch schweizerischer Gedichte (1732). Diktet fikk siden betydning for tysk romantisk diktning |