Karin-Helene R. Hognestad (Universitetsbiblioteket i Trondheim) er ansvarlig for denne nettutstillingen. Den tar for seg merkedager i advents- og juletiden og ser på folkelige og kristne tradisjoner knyttet til denne tiden.

Først litt om selve tidsbegrepet, et begrep som vanskelig kan omtales med få ord. Aristoteles har forsøkt seg med følgende korte definisjon: Tid er målet av en bevegelse som respekterer et før og et efter. Det er et utsagn som senere filosofer har forsøkt å forbedre. Vi skal la den filosofiske siden av begrepet tid ligge, og se litt på hvordan våre forfedre til ulike tider og på ulike stedet forsøkte å måle tiden. Hvordan visste de når de skulle feire jul og andre merkedager og årstider? Dette kommer inn under fag som jeg vet lite om, men med et stort bibliotek i ryggen skal jeg forsøke å formidle en liten del av den kunnskapen som er skrevet om dette.

Fig. 1: Himmelen over Ninive 3-4 januar 650 f. Kr. utført i brent leire. Gjenstanden er nu i British Museum.

Det er uenighet om tidsmålinger først oppsto i Egypt eller i Babylonia? Egypterne delte året i tre deler og Nilen var "tidsuret". Første del begynte når Nilen flommet over, annen del når vannet sank og plantene begynte å spire. I årets tredje del sto solen på sitt høyeste og Nilen på sitt laveste. Ellers anvendte de solåret. Det ble delt i 365 dager eller 12 måneder på 30 dager med 5 overskytende dager. Dagen ble delt inn i 12 deler. Skyggen anga tidsløpet. Det var den første tidsmåler. Skyggen av større gjenstander i naturen, høye fjell, tårn, obelisker og lignende ble iakttatt. (Et sted i Norge ble det i gammel tid sagt at om sommeren ble middagen spist når solen skinte på framskapet i stuen). Gjennom slike betraktninger av sol og skygge fant man frem til et måleinstrument, og det første soluret ble til. Det eldste soluret vi kjenner i dag er fra Egypt ca 900 f. Kr. Det er en T-formet stav. En slik måte å måle tiden på spredte seg fort. I Kongebok, 20.10 (Gamle testamentet) kan vi lese "…skal skyggen på soluret gå ti streker frem eller ti streker tilbake?" Også profeten Jesaia har et lignende utsagn: "Nu lar jeg skyggen gå ti streker tilbake på Akas' solur, like langt som den før er gått frem."
Kaldeerne skal ha visst å dele året inn i 12 deler allerede år 1600 f. Kr. og å måle tiden ved hjelp av solen. Både Kaldeerne og Egypterne regnet med to hellige dager, en for solen og en for månen. Om Kineserne er det blitt hevdet at de på sin siden av jorden allerede i år 2637 f. Kr. utførte nøyaktige tidsmålinger.

Fig. 2: Astronomisk tabell over nymåner fra mars 103 til april 100 f. Kr., utført i brent leire. Gjenstanden er nu i British Museum

I førkristen tid delte våre forfedre året inn i to halvår. Vinterhalvåret begynte 14. oktober og sommerhalvåret 14. april. Året hadde 364 dager, 52 uker eller 12 tredvedagers måneder med tillegg på fire "økenetter". Månedene hadde navn. Den første het Torre og tilsvarte i tid januar, men lå en halv måned efter den kristne kalenderen. Hver uke hadde fem dager, fimt, og interessant nok var det bare i Skandinavia man hadde en egen betegnelse for tidsrommet dag og natt til sammen: døgn, døger, dygn.
Den Julianske kalender, innført på initiativ av Julius Cæcar i år 46 f.Kr., hadde 354 dager i året med et skuddår hvert 4. år. Efter mange år hadde små unøyaktigheter blitt til store, og i 1582 avgjorde pave Gregor den XIII at det skulle skje en justering som innebar at dagene mellom 5. og 15. oktober ble tatt ut av kalenderen det året. Senere er det også foretatt lignende justeringer på kalenderen.

Fig. 3: Maleri fra 1500-tallet som viser kommisjonen for kalenderreformen i møte med pave Gregor XIII. I 1582.

Da kristendommen ble innført i Norge, fikk landet med ett en rekke hellig-og merkedager som tidligere var ukjente. Utenom søndagene og de skiftende høytidene ble det lovfestet 37 helligdager. Det var viktig å overholde disse helligdagene, og derfor ble det nødvendig å fremskaffe en kaldender som også leseukyndige kunne forstå. Slik utviklet Primstaven seg, og den ble fort tatt i bruk.

Primstaven var en vanlig juliansk kalender med en strek for hver dag i året, men med spesielle tegn for merkedagene. Staven fikk navn efter det latinske prima luna, av primus = først, fremst og Luna = måne. Altså ny måne eller nymåne. Det var spesielt første fullmåne efter vårjevndøgn som var utgangspunktet. Efter hvert preget man bare rene merkedager inn på staven, man ble fort klar over at de ikke var nøyaktige nok som fullverdige kalendere. Disse ble kalt messestaver. Primstaven er en evighetskalender, ikke bundet til et bestemt år. Derfor er ikke de bevegelige høytidene (påske og pinse) avmerket på staven.

Fig. 4: En primstav.

Årets utstilling vil i stor grad dreie seg om de viktigste kristne merkedagene vi finner på Primstaven, men folkelige tradisjoner rundt dagene vil også blir fremhevet.

Selve juletiden regner vi varer fra 13. desember - Luciadagen) til 20. dags jul som blir 13. januar. Det er St. Knuts dag (Knut er Danmarks helgenkonge. Han ble drept knelende for alteret i St. Albanis kirke i Odense 10. juli 1080). Allerede før Luciadagen begynte den kristne langfasten, som varte fra 1. søndag i advent til første påskedag, bare avbrutt av søn-og festdagene.

De viktigste merkedagene på primstaven og som var de dagene som ble sterkest markert, var dager som var tilegnet helgener. Dette er ikke overraskende. I alle religioner er det sterke bånd mellom myten og kulten. Myten oppsto ved at det som hendte og som menneskene opplevde i kulten, ble fremstilt i fortellende, episk form. Myten ledsaget og uttrykte meningen med det som skjedde i kulten. For å forstå kulthandlingen ble den ledsaget av ord (cfr. Grundvigs salmestrofe om Guddomsordet som skaper hva det nevner). Myten og kulten kunne også oppfylle hverandre, ordene overlot menneskene til fantasien, og riten utfylte hendelser som det var vanskelig å sette ord på.

Det er viktig å merke seg at mange av de helgenene som vi finner på primstaven eller som på annen måte markeres på bestemte dager aldri har levet. De hadde allikevel sin funksjon ved at man trengte en helgen med spesielle egenskaper eller historie. På den måten skapte historien helgenen. Slik ble også kirkens merkedager en veksling mellom tradisjon og fortelling. Helgenene fikk sine legender som ble lest på deres merkedager. Merket på primstaven kunne være helgenens attributt (øks for St. Olav, bål for Sta Lucia), eller noe som assosierte med den hellige. En av den hellige Barbaras attributter er således et tårn fordi legenden sier at hun ble stengt inne i et tårn av sin far. Og erkeengelen Mikael hadde en vekt fordi tradisjonen sa at han veide de dødes sjeler på en vekt. Apostelen Andreas, hvis yrke var fisker før han ble en av Jesu disipler, er en fiskekrok.

Selv om helgendager og fester for lengst var avskaffet i Norge, var de almindeligste helgendagene avmerket i den norske Almanakken helt frem til 1911.

ADVENT

Mens vårt kalenderår begynner 1. januar er det første søndag i advent som innleder kirkeåret. Kirkeåret har først og fremst en pedagogisk funksjon. Ved å markere høytidene og festdagene kunne man trekke menigheten bort fra de hedenske festdagene og samtidig markere at fest og glede også hørte kirken til. Likeledes var det en anskuelig måte å kunngjøre faste- og botstidene.

Selve ordet advent er en forkortelse for Adventus Domini, Herrens komme. Markeringen av en adventstid begynte for alvor på slutten av det 5. århundre, den gang som en forberedelse til juletiden slik Fasten var en forberedelse til påsken. Lengden varierte til å begynne med. Vi finner kalendere som har både 6 og 5 søndager i Advent. Efter hvert ble det almindelig med 4 søndager. I de fleste kirker er Adventstiden en botstid, noe som blant annet markeres ved at den liturgiske farven er lilla som i fastetiden.

Det er usikkert når skikken med adventskrans ble almindelig. Opprindelig symboliserer den Kristi kongekrone som også har tornekronens skarpe takker. Således samles lidelse (bots-og fastetid) med seier og kongsmakt (glede og fest) i et og samme symbol.

Fig. 5: Adventskrans.

Adventskransen har 4 lys, et for hver søndag. Pedagogisk skal den inspirere til en andaktsstund i familien når lyset tennes.

Neste side: 4. desember

Merkedager i advents- og juletiden:       4. desember  >  6. desember  >  13. desember  > 21. desember  > 25. desember  > 26. desember       6. januar  > 11. januar  > 13. januar       Startsiden  | Om nettutstillingen  | Andre utstillinger