Kroningen av kong Haakon VII, et hundreårsminne

Da kong Haakon VII. ble kronet til konge i Nidaros domkirke, var dette begynnelsen til en ny kongefamilie på Norges trone. Samtidig var det slutten på en lang tradisjon med kroning av Norges konge.

Norge har en lang og sterk tradisjon med kongedømme som styringsform, og i hele denne tiden har det vært praktisert en nedarvet tradisjon for hvordan kongen ble innsatt. I Norge var det bestemte former for kongehyldninger, fra de enkle til mer omstendelige og omfattende seremonier. Hyldningsskikkene har sin rot i gamle folkelige tradisjoner som efter hvert ble supplert med innvielse og salving, en tradisjon som vi fikk fra andre nasjoner.

I den eldste germanske tradisjon, ble den største høvdingen innsatt ved at krigerne løftet ham på skjoldene sine og bar ham rundt. I Norge var det slik at den tapreste av Kongesønnene ble valgt på tinget, altså en blanding av arvekongedømme og valgkongedømme. Efter valget fikk den utvalgte kongenavnet av en av de fremste bøndene, før alle de fremmøtte hyllet ham ved å slå våpnene mot skjoldene. Dette ble kalt konungstekja (Kongetagelse). Ved å hylle kongen ble han tatt til konge.

Da kong Haakon Adelstensfostre fikk høre at hans far Eirik Blodøks var død (933), reiste han fra England til Trøndelag og ble tatt imot av Sigurd Jarl som hadde samlet et tallrikt ting. Her ble Haakon tatt til konge. Selv om det ikke er nevnt i sagaen, regnes det som sikkert at dette tinget fant sted på Øren ved Nidelvens utløp.