Livet på Gjævran gård

Fredrikke og Ole Anton bosatte seg ikke på Gjævran gård før i 1873. Gården kom til å bli deres holdepunkt og samlingspunkt gjennom deres omflakkende liv. Fredrikke ble husmor allerede 22 år gammel, men de første årene hadde de bodd hjemme på By gård, kanskje til det beste for alle, siden ektemannen stadig var på farten. Fredrikke var ikke så sterk helsemessig med stadige lungebetennelser og giktfeber. De lange reisene til Oslo med mannen tok på. Reisen fra Trøndelag til Kristiania kunne ta fire døgn, med fremkomstmidler som hest, båt og tog. De hadde fem barn, men bare en overlevde foreldrene - det var den eldste datteren Louise. De andre barna døde av forskjellige sykdommer i ung alder.

Da hun i 1868 gikk gravid med sønnen Olav, satte hun opp testamente i tilfelle hun skulle falle fra. Hun tilrår ektemannen følgende: "En tradisjonell, kristen og god oppdragelse og utdannelse for barna, men helst i den private sfære. Guttene bør over i offentlig skole etterhvert, og barnas omgang må velges med omhu. Hun fraråder småskjenning på barna, da er det bedre med ingen. Orden og plikter er viktig for barn."

Ektemannen var som nevnt ofte opptatt og mye borte fra hjemmet, og derfor ble mye av gårdsdriften overlatt til Fredrikke. Hun stod på, og hadde som valgspråk at vanskeligheter er til for å overvinnes. Hun utviklet tidlig sin administrative og økonomiske sans. På Gjævran gård bodde også Ole Antons søster, Anna Qvam.

Mye takket være sin mann skaffet hun seg nyttige kontakter i viktige posisjoner. I 1880-årene flyttet hun og barna med ham til Kristiania, og dermed fikk hun nærmere kontakt med det politiske livet, selv om barna og spesielt sønnen Olavs sykdom og død tok det meste av hennes tid og engasjement den første tiden. Men motgangen hadde herdet henne og hun kom styrket ut av lidelsen, så etter at hun hadde passert de femti kastet hun seg ut i aktivt politisk liv.