 |
Ektemannen tok henne med på råd og satte henne
inn i politiske spørsmål. Etterhvert fikk hun inngående
kunnskap og kjennskap til de politiske begivenhetene, og dannet seg egne
selvstendige meninger. Ole Anton støttet henne og fikk også
fremmet hennes synspunkter i offentlige fora. Han var opptatt av likestilling
for kvinner, med den begrunnelse, som han forkynte fra Stortingets talerstol:
"Vi er et litet Folk, vi har ikke Raad til at gjøre os mindre,
end vi er". Kvinnelig stemmerett ville sanke stemmer for nasjonalitetstanken,
mente han. Sammen med sin kone var han en av initiativtakerne til stiftelsen
av Norsk Kvindesaksforening og jobbet sammen med henne for retten til kvinners
stemmerett i Stortinget. Når de ikke var sammen, brevvekslet de med
hverandre. Ved en anledning klandrer Fredrikke ham for ikke å ha tatt
henne med til Stockholm. Hun var betenkt over at han skulle påta seg
et så stort ansvar alene. Hun sendte stadig sine meninger og velmente
råd til ham, og irettesatte ham som et lite barn. Ektemannen var for
ettergivende, syntes hun. Hun utrykker bekymring for dagens situasjon og
samtidens ungdom:
Alt er blevet så meget utryggere nu end da man havde den gamle
ved Roret, han var jo, trods Alt hvad man siger, En, som raget op over
Andre. Der er saamengen Ungdom, jeg mener i Karaktererne, hos mange af
de ledende og Du er alltid for eftergivende ligeoverfor dem. Men nu er
det ikke rigtig at være det. Man maa se over det Hele og hen til
Fremtiden og ikke bare paa det milliø, hvori man befinder sig (4.
januar 1903).
Og den 2. februar samme år skriver hun:
|
|
| Nei det findes ikke verken aandelig eller legemlig Malm i Nutidens
Ungdom. Den duer ikke - til andet end Kanonføde. Den hverken
vil eller kan offre sine Interesser for det almene Vel. |
|
| |
Ekteskapet ga henne mulighet til å utøve myndighet.
Det var på denne tiden hun var med på å stifte foreninger,
tok på seg formannsverv, satt i komiteer og deltok på internasjonale
kongresser. Hun hadde på en tid tre formannsverv samtidig: Norske
kvinners sanitetsforening, Norsk kvinnesaksforening og Landskvinnestemmerettsforeningen.
De viktigste sakene for henne var nasjonalt selvstyre, folkestyre og kvinneemansipasjonen
- men alt ut ifra fellesskapets interesser.
Hun var et praktisk anlagt menneske. Det var ikke
først og fremst en teoretisk tilnærming til sakene som kjennetegnet
henne, men personlig erfaring og forståelse for de uheldige kår
kvinner hadde. Selv jobbet hun mest i kulissene og trakk i trådene,
snakket med viktige personer, argumenterte og overbeviste, og maktet å
gjøre sin innflytelse gjeldende gjennom talsmenn og -kvinner.
 |
|
| Fredrikke
nådde en anseelig alder før hun døde i 1938, hele
95 år gammel. Bildet er tatt hjemme i stua på Gjævran
gård. |
|
Selv var hun ikke særlig veltalende. Heller ikke var hun videre
billedskjønn, så hennes fortjeneste berodde mer på at
hun var klok, strategisk, utholdende og energisk enn ytre appell. Hun var
også flink til å samle dyktige medarbeidere rundt seg. Hun var
svært initiativrik og sterkt interessert i politikk, og mente at kvinners
innsats var nødvendig både i statlig og kommunalt styre og
stell. Etter at mannen hadde gått bort, fortsatte hun dessuten å
ha overoppsynet med den store gården.
I 1911 fikk hun kong Haakons VIIs fortjenestemedalje i gull og i 1915
ble hun ridder av 1. klasse av St. Olavs orden
for allmennyttig virksomhet. Hun sovnet stille inn på Gjævran
10. september 1938. Da hadde hun rukket å bli 95 år gammel.
Hun er gravlagt ved sin mann på Egge kirkegård i Steinkjer.
|
